Norwegian version.

English version.

- Din første suksessrike fortelling, "Rock On", inkludert i antologien "Mirrorshades", var den eneste i samlingen som i noen grad tok for seg musikk. Idag blir CYBER i cyberpunk ennå diskutert, mens PUNK merkelig nok har blitt borte. Eller ikke? Hva er din forbindelse med rock- og/eller punkkultur som forfatter? Er dette noe du bruker som inspirasjonskilde?

P.C.: Faktisk, nå som jeg bor i England tror jeg ikke egentlig at punken er blitt borte fra cyber. I London virker det faktisk som om musikk og litteratur er i bevegelse mot hverandre. Puben Filthy MacNasty's er sponsor for noe som kalles Vox 'n Roll, hvor en forfatter leser høyt fra arbeidet sitt og deler opp opplesningen med musikk etter eget valg. Deltagerne har inkludert Kathy Acker og Mark Timlin som kanskje ikke er "klassiske" cyberpunk forfattere, men som har sitt arbeide i "relaterte" felt. Sony Music tegnet nettopp en platekontrakt med en poet. Personlig mottok jeg nylig en tape fra et sveitsisk "musikalsk kollektiv"som kaller seg The Table, med et spor kalt "Allie the Sphinx", som den tyske oversettelsen av Mindplayers' versjon av "Deadpan Allie". Jeg kom også over en ung goth som, velsigne ham, har Synner som brukernavn.

Jeg tor at det er mer sant - i Amerika, i alle fall - at cyberpunk beveger seg bort fra science fiction, eller i det minste science fiction i sin klassiske form, som genre. Dette er ikke en form for skifte som en fofatter kan kontrollere. Heller er det styrt av flere elementer, inklusive (men ikke eksklusivt) leserne. Cyberpunk var i det minste for meg ikke så mye SF som en genre som om innvirkningen av teknologi på en kultur og dens mennesker - eller burde jeg si ku lturer og deres folk? Ja, det burde jeg antagelig. SF var alltid mediet for meg, en måte å uttrykke mine ideer om framtiden, teknologien, og menneskeheten på, ikke et mål i seg selv.

Mitt forhold til rock- og/eller punkkultur som forfatter: Vel, ennå etter alle disse årene, selv nå som jeg er over 40, finner jeg stadig at jeg indentifiserer meg selv med denne kulturen. Jeg er fremdeles sinna; jeg er ennå ikke fornøyd; jeg vil ennå danse, jeg gjør ennå shows og konserter, og da jeg så Ian Hunter ved Sheperd's Bush rave't jeg som en tolvåring. Det samme gjorde Ian. Den mannen er et klassisk eksempel på ordtaket "Du er aldri for gammel for rock 'n roll." Skru opp volumet, spill musikken høyt, håper på å dø før jeg blir gammel - i betydningen ikke lenger ung til sinns.

- Som jeg forstår av et intervju vokste du opp som fattig, og foreldrene dine hadde ikke råd til bøker, så du brukte folkebiblioteket, som ikke hadde så mye av det nyeste i science fiction. Hva vi leser som barn har ofte en ganske stor innflytelse på det vi leser senere,og kanskje til og med på vår personlighet. Hva husker du best fra denne lesingen? Og hvilken innflytelse hadde dette på forfatterskapet ditt?

P.C.: Lesing var for meg alltid en sansefest. Når jeg tenker tilbake på biblioteket husker jeg den unike biblioteklukten - dvs. av gamle, velholdte bøker. Jeg husker følelsen av tykke gamle boksider, cellofantrekket om støvomslagene på biblioteksutgavene, eller den merkelig ru overflaten på nakne bokomslag, ofte med merkelige, delikate tegninger av en av scenene fra fortellingen inne i boka. Jeg husker lyden av stemplene bibliotekarene brukte for å sette inn leveringsdatoene; jeg hadde alltid lyst til å bruke tingene deres. Jeg syntes å ta vare på bøker var et edelt yrke. Selve biblioteket var et tilfluktssted for meg, fordi folk som var mer opptatt med å gjøre livet surt for deg eller med å banke deg opp ikke var interessert i å lese, så de var aldri der. Jeg kunne sitte og gjøre leksene mine på et stille sted, lese vekk resten av ettermiddagen, og så ringe min mor og be henne plukke meg opp på veg hjem fra jobb.

Min mor oppfordret meg til å lese allerede fra ung alder av. Hun leste høyt for meg mens jeg ennå bare var et lite barn, så jeg lūrte å lese tidlig og flittig. Min mor sa alltid til meg at om du kunne lese, så ville du aldri vūre ensom eller kjede deg, eller vūre uvitende. Hun hadde rett.

En del mennesker synes å tro at datamaskiner og cd-rom og alt det der vil gjøre en slutt på lesing. Tullprat sier jeg. Du må kunne lese - og skrive - for å bruke en datamaskin. Hvis jeg forteller deg at min tolv år gamle sønn jevnlig blar igjennom leksikonet vårt på jakt etter forskjellige ting som har fanget interessen hans, og har drevet på med det i årevis, ville det overraske deg? Om jeg fortalte deg at det var et cd-rom-leksikon, ville det gjøre det hele mindre aktverdig? På noen som helst måte? Hvis jeg forteller deg at det vekket hans interesse for klassisk musikk og gjorde ham interessert i å lūre japansk, og fikk ham til å finne fram flaggene til forskjellige land rundt omkring i verden? Min sønns sanseopplevelse av det å lese vil vūre ganske forskjellig fra min egen - er ganske anderledes - men er i bunn og grunn ikke så veldig forskjellig, likevel.

Hvordan lesing påvirket mitt forfatterskap: Vel, så snart jeg forsto at bøker ble skrevet av mennesker, visste jeg at det var det jeg ønsket å gjøre med livet mitt. Når jeg skriver, forsøker jeg å gjøre en forskjell f or noen, som sitter på et bibliotek ett eller annet sted og håper på noe bedre.

- Tidligere har du nevnt Isaac Asimov som en som har hjulpet deg til en forståelse av vitenskap. Han var en vitenskapsmann som skrev fiksjon. Du bruker vitenskap til å finne ideer. For eksempel din research på personlighetsspaltnig, en overlevelsesmekanisme for mennesker som har opplevd grusomme ting. Kan vi forstå viteskap ved å lese fiksjon? Hvordan ser du dagens sammenheng mellom vitenskap og fiksjon?

P.C.: Ikke bare vitenskap per se, men dens forgreninger også. Etter min mening. Science fiction vekket min interesse for vitenskap, og hadde jeg ikke tvers igjennom vūrt en forfatter, ville jeg på en eller annen måte ha jobbet innenfor vitenskapen. Siden jeg ikke var så brilliant som Asimov, kunne jeg ikke gjøre begge. Asimov var ikke bare brilliant, han var lidenskaplig både innen vitenskapen og som forfatter. Arbeidet hans inspirerte meg på begge områder. Men jeg er ikke den eneste - jeg kan ikke telle hvor mange vitenskapsfolk av alle slag som har fortalt meg at de startet i sine felt på grunn av SF.

- Du skriver om virtuell virkelighet i bøkene dine, og du har nevnt andre steder at den virtuelle virkelighet(en) vi har idag ikke vil erstatte noen ting, men vil bare vūre nok en virkelighet. Detter er et mer optimistisk syn enn du gir i romanene dine. I din første roman, "Mindplayers" fra 1987, kunne heltinnen Allie kontrollere bevegelsene sine i cyberspace. Men i "Fools", utgitt i 1992, kommer det meste ut av kontroll. Stiller du deg ennå optimistisk til hvordan vi vil håndtere virtuell virkelighet i den nūrmeste framtiden?

P.C.: La oss se det i øynene at det er mer spennende å lese om problemer enn det motsatte. Å skrive om mennesker som havner i problemer på grunn av sin bruk av VR er godt stoff; i bunn og grunn fordi det er menneskeh etens livshistorie. Vi løser aldri alle våre problemer med teknologi, og ganske ofte klarer vi å skape noen nye istedet for å løse de vi satte ut for å ta oss av. Dvs., kjernekraft skulle gi oss billig og endeløs kraftforsyning; vi fikk plutonium og nedsmeltninger. Som Vonnegut ville ha sagt det. "Sånn går det." Min første roman "Mindplayers" er ikke egentlig plassert i cyberspace. Dette er fordi jeg skrev den originale fortellingen så tidlig som 1981, før jeg engang hadde hørt ordet. Til å begynne med tenkte jeg meg at Allie faktisk skulle kunne gå inn i andre menneskers sinn. Så bestemte jeg meg å la de to sinnene møtes på et nøytralt territorium som ingen av dem hadde full kontroll over. "Mindplayers" er en merkelig bok, fordi det egentlig ikke finnes noen virkelig skurk i fortellingen - alle personlighetene er sine egne verste fiender. Folk triumferer enten på grunn av sine gode kvaliteter eller feiler på grunn av sine svakheter. Naturligvis kunne man si det samme om "Fools" også, men det skjer mer i "Fools". Faktisk er "Fools" en bedre bok, fordi den har en sterkere identitet enn "Mindplayers".

"Mindplayers" er et stykke heller lovlig fantasifull spekulasjon; "Fools" er en krimhistorie. Personlig er jeg hverken mer eller mindre optimistisk angående framtiden enn jeg har vūrt før. Dvs. vi vil gjøre noen ting feil og andre ting riktig, men uansett vil vi ikke vite resultatet før det er for sent. Jeg er i det store og hele optimistisk, men det betyr ikke at jeg tror vi nødvendigvis kan forvente oss en lykkelig slutt, hvor alt er pent og pyntelig løst på den beste måte for all framtid, i all evighet, amen. Jeg tror Anne Frank hadde rett - at folk flest er gode innerst inne. Min optimisme har med menneskets sjel å g jøre - at uansett hva som skjer, så vil det likevel få fram det beste i de som har evnen til å leve opp til situasjonen, uansett hva den måtte vūre. Men jeg glemmer heller aldri at alle fortellinger ender på samme måte - nemlig at alle dør til slutt.

- Før du begynte å tjene noe på skriving jobbet du i ti år med å forfatte hilsningskort for Hallmark. Der var du nødt til å dikte sekslinjers rim rettet mot spesifike typer mennesker og utføre personlighetstester. Resulterte dette arbeidet i spørsmål som du senere ville drøfte i romanene dine?

P.C.: Sannheten er at "Mindplayers" var mitt forsøk på a prosjisere forvandlingen av menneskelige følelser til salgsvare inn i framtiden. Spesielt etter at datautstyr ble tatt i bruk på kontoret og vi fikk fire tegn lange koder assosiert med forskjellige typer følelser! Hallmark var inkarnasjonen av verdslig populūrkultur, og jeg drar ennå mye fra det jeg lūrte der om menneskers oppførsel, forbruksvaner, og om media.

- I fjor bosatte du deg i England etter så langt bare å ha levd i Statene. Bøkene dine har hatt ganske urbane og kalifornisk handlingsmiljøer. Har forlyttelsen din til Europa hatt noen innvirkning på forfatterskapet ditt og ditt syn på Statene?

P.C.: Jeg må humre litt når folk beskriver bøkene mine som kaliforniske, for jeg har bare plassert fortellingen i en av dem der, og har aldri levd der. Den urbane/byaktige kvaliteten kommer egentlig heller fra hvor jeg vokste opp, enn fra hvor jeg har bodd de siste tyve årene. Hvor jeg nå bor nord i London ligner på mange måter veldig mye på hvor jeg vokste opp. De etniske gruppene er forskjellige, men ūrlig talt så er folk seg selv like. En italiensk bestemor har nok til felles med en tyrkisk bestemor til at språket nesten ikke er noen barriere. Hvordan det vil innvirke på forfatterskapet mitt: Vel, jeg kommer antagelig ikke til å få mange amerikanske venner med dette svaret, men jeg tror jeg alltid har vūrt en britte fanget i en amerikansk kropp. Jeg føler meg langt mer hjemme i London enn jeg noen gang gjorde noe sted i Statene, inkludert stedet der jeg vokste opp. Jeg reiste ikke utenfor statene til jeg var sent i tredveårene, og jeg visste at jeg hadde lite erfaring, til og med en smule snever i tankegangen - men jeg hadde absolutt ingen idéom i hvilken grad før jeg forlot det nordamerikanske kontinent. Jeg må dessverre innrømme at det finnes en viss sannhet i myten om den stereotypiske amerikaner; forspist, ødselsfull, selvsentrert og fullstendig taktløs. Av alle nasjoner ser Amerika ofte ut til å vūre den som vet minst om resten av verden - faktisk finnes det øyeblikk da Amerika like så godt kunne vūre en annen planet. Men i Amerikas forsvar, heller enn å påpeke landets relative geografiske possisjon, så vel som dets størrelse og problemene som følger av disse tingene, bør jeg minne folk på at Amerika ikke er et land der en dominant etnisk gruppe ble født og utviklet seg til en sivilisasjon med et språk like gammelt som folket sitt. Det er et land befolket av etterkommerne av immigranter fra omtrent hver eneste annen nasjon i verden. Så jeg tror jeg kan si at når verden ser på Amerika, burde den minne seg selv på at den ser på en refleksjon av seg selv, filtrert ned gjennom mange år og hendelser. Folket som er amerikanere har ikke noen bedre eller verre kvaliteter enn noe annet folk i verden. Det er sider, gode og dårlige, som er unike for amerikanerne, og det samme gjelder for franskmenn, britter, italienere, nigerianere, mongoler, nordmenn, og så videre. Imidlertid er disse egenskapene menneskelige egenskaper, så når du ser på en annen nasjonalitet med hat, hater du egentlig deg selv.

- I 1993 sa du: "Jeg er ikke en politisk forfatter." Likevel snakket du i fjor i et intervju i forbindelse med "Virtual Futures" om politikken i Statene når det gjaldt styresmaktenes adgang til informasjon. Du sa at myndighetene ikke trenger utvidet tilgang til nettet for å spore høyreekstreme terrorister, fordi det de gjør, skjer rett foran øynene på alle. I "Fools" kan man allerede gjenkjenne en forståelse av teknologiens virkelighet. Er du i dag mer interessert i å utforske disse spørsmålene?

P.C.: I 1993 var jeg en del yngre og mye mindre moden, og jeg forsto ikke at å si "jeg er ikke en politisk forfatter" var veldig mye det samme som å si "jeg er ikke feminist". Hvilket vil si at å vūre forfatter er å vūre politisk enten du liker det eller ikke. Det å skrive er en politisk handling, og å utgi bøker er det i enda større grad. Før Virtual Futures 1996 var jeg ganske/? klar over at å hevde at jeg ikke var politisk var som å forsøke å unngå mine plikter og huke til meg alle mine privilegier. Jeg kom med denne uttalelsen ved VF 96 fordi mindre enn to måneder tidligere hadde jeg holdt en tale ved Freedom and Privacy Conference i Cambridge, Massachusetts, hvor en god del mennesker tok for seg data, frihet og personvern i forskjellige sammenhenger. En av foredragsholderne var en representant fra Det Hvite Hus, som forsøkte å forsvare myndighetenes snoking med påstanden at om de ikke hadde noen måte å etterforske og holde rede på, eller på annen måte holde øye med, potensielt skadelige elementer, kunne vi risikere å se en god del mer skrekkeligheter lik bombingen i Oklahoma City, Oklahoma, hvor så mange mennesker, og mange av dem barn, døde. Siden jeg bo dde i området på den tiden attentatet fant sted og bombemannen ble arrestert, var jeg på mange måter mye nūrmere hendelsen, og visste at det ikke på noen måte ville ha vūrt mulig for myndighetene å få nyss om Timothy McVeigh, selv om de hadde avlyttet alle innenfor en radius på 160 kilometer. McVeighs daglige oppførsel sendte ut signaler, men elektronisk vekket han ikke ett blipp. Folk som dette, argumenterte jeg ved CFP 96, flyr under radrahøyde - mens alle andre avlytter og mailer og krypterer, fører de en anomymt leid lastebil med gjødslel inn i byen, parkerer den foran en bygnig og sprenger serveren.

Tilfeldig nok ble argumentet mitt bekreftet noen uker senere, da Unabomberen, en mann som hadde sluppet unna med å sprenge forskjellige personer og steder i luften i nesten tyve år, endelig ble tatt, ikke med hjelp av utspekulert elektronisk snoking, men fordi hans egen bror anga ham. Alle clipper-chip'ene i verden ville ikke kunne ha funnet Unabomberen, fordi en clipper-chip kan ikke gjenkjenne håndskrift. Faktisk kan ikke en clipper-chip fungere når en mistenkt lever i en rønne ute i villmarken uten telefon eller elektrisitet, slik som Unabomberen gjorde. Han reiste rundt på sykkel, bortsett fra når han skulle plassere en bombe - da tok han bussen. Ikke noe kredittkort, ingen måte å spore denne mannen på i det hele tatt. Og svaret er ikke å like så godt tvinge alle til å vūre tilgjengellig for elektronisk sporing. Løsningen begynner i å forstå at den hverken er avhengig av teknikk eller noen form for apparater, uansett hvor skinnende blanke og avanserte og velmente de måtte vūre.

Vel, uansett, nå som porno og seksualforbrytere har blitt slike trusler på nettet, finner jeg at jeg er blitt enda mer politisk. Det er ikke slik at jeg tror jeg kan redde verden, eller at jeg tror jeg sitter med alle svare ne, eller engang at jeg tror jeg vet hva svaret kan vūre. Men det er som mannen sa: "Da de kom for å hente meg, da var det ikke lenger noen igjen som kunne si noe."

- Du har alltid understreket at du er mer interessert i spørsmålet enn i svaret. Og du ønsker å finne nye spørsmål. Har du noen nye spørsmål til leserne dine i din nyeste bok?

P.C.: Jeg har alltid understreket at jeg er mer interssert i spørsmålet enn i svaret, fordi å stille spørsmål er en måte å forsøke å nå mer informasjon på - å gi svar betyr at du har stoppet å spørre. Vel, kanskje det ikke alltid betyr det, men jeg har lagt merke til at folk som har en tendens til å sitte inne med alle svarene nesten aldri stiller spørsmål selv. Å finne et spørsmål er en øvelse i lateral tenkning, som jeg pleier å se på som fleksibel tenkning. Du kan ikke la tankemønstrene dine sette seg fast. Selvsagt, når jeg stiller spørsmål, er jeg interessert i hva svaret er, men jeg ønsker ikke å stoppe ved svaret - jeg ønsker å forvandle svaret til nok et spøsrmål. Fordi hvert svar inneholder et nytt spørsmål, naturligvis.

Nye spørsmål for leserne i min siste bok: Vel, jeg skal vri meg ut av denne ved å si at du må lese boken for å finne spørsmålene, og de er ikke nødvendigvis de samme for hver leser. Et av hovedtemaene jeg tar for meg er hva det vil si å vūre av en nasjonalitet etter at nasjonen det dreier seg om ikke lenger eksisterer fysisk. Og jeg mener ikke dilemmaet om hvor man skulle avholde et valg.

- Når du snakker om inspirasjonskilder for forfatterskapet ditt liker du å sitere Kurt Vonnegut -- "Vi blir det vi later som vi er, så vi må vūre veldig forsiktige med hva vi later som vi er." Hva later du som om du er for øyeblikket?

P.C.: Hva jeg later som jeg er for øyeblikket? Tøyser du?